Innledning

Anxiety Disorders Interview Schedule for DSM-IV, Barneversjon (ADIS-C; Albano & Silverman, 2010) er et semistrukturert intervju og er spesielt utviklet for diagnostisering av angstlidelser. Instrumentet ble første gang laget som en tilpassing av versjonen for voksne som også heter Anxiety Disorders Interview Schedule (ADIS: DiNardo, O`Brien, Barlow, Waddell, & Blanchard, 1983). Den norske versjonen av ADIS-C er oversatt av Marianne Aalberg og Torunn Nøvik, ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør). RBUP er ikke lengre rettighetsinnehavere for ADIS-C, og henviser til utgiverne (Oxford University Press` Rights & Permissions Department) for mer informasjon om instrumentet.

ADIS-C regnes som gullstandarden for diagnostisering av angstlidelser hos barn og unge mellom 7 og17 år, og er mye brukt i angloamerikanske forskningsstudier (Silverman & Ollendick, 2005). Intervjuet består av en intervjudel for foreldrene og en intervjudel for barna. Etter en kort forklaring av fremgangsmåten samler terapeuten informasjon om barnet på ulike relevante områder: opplysninger om familien, skolehistorie, eventuelt skolevegring og mellommenneskelige forhold. Deretter gjennomgår man kriterier ved de forskjellige angstlidelsene. I den grad barnet fyller kriteriene for de ulike lidelsene, registreres oppfylte diagnoser etter grad av funksjonsforstyrrelse på slutten av intervjuet.

I tillegg til angstlidelser screener man også i intervjuet for en del andre psykiske lidelser. Det gjelder for eksempel dystymi, alvorlig depressiv lidelse, oppmerksomhetssvikt/hyperaktivitet, opposisjonell lidelse, selektiv mutisme, enurese og nattskrekk. Også stoffmisbruk, og spesifikke utviklingsforstyrrelser og lærevansker kartlegges som en del av intervjuet, men man kan ikke stille diagnose på bakgrunn av dette. Intervjuet i sin helhet er relativt omfattende, og det er ikke oppgitt noen fast tid på hvor lang tid et komplett intervju tar å gjennomføre med barn og foreldre. Erfaringsmessig tar det mellom 1 og 3 timer. I tillegg tar det i etterkant mellom 15 og 30 minutter for differensialdiagnostiske vurderinger. I denne sekvensen overføres resultatene fra begge intervju i en avsluttende oversikt som er basert på både barnas og foreldrenes informasjon. Det anbefales at klinikeren intervjuer både barn og foreldre for å komme frem til en samlet diagnose. Det er kun opplærte klinikere eller forskere som kan ta i bruk dette instrumentet i sitt øyemed, forutsett at de er kjent med de diagnostiske kriteriene i DSM-IV.

Anvendelse av instrumentet vil kunne gi et detaljert bilde av barnets symptombilde, grad av funksjonsforstyrrelse og alvorlighetsgrad. Barneintervjuet og foreldreintervjuet følger samme struktur, hvor klinikeren først introduserer instrumentet, og deretter stiller spørsmål ut i fra de ulike angstlidelsene som er delt inn i ulike seksjoner. Spørsmålene i hver seksjon inneholder ulike kriterier knyttet til de forskjellige lidelsene. Dersom klinikeren opplever at barnet ikke møter kriteriene for en lidelse, kan de gå videre til neste seksjon. ADIS-C gir mye informasjon om angstutløsende situasjoner som kan være verdifull ved planlegging av behandlingen senere i forløpet. I foreldreversjonen blir de i tillegg stilt mer detaljerte spørsmål omkring problemets historie og konsekvenser for barnet, samt annen informasjon som kan være relevant for diagnostiseringen.

De psykometriske studiene av ADIS rapporterer i én studie reliabiliteten av både barne- og foreldreintervjuet i et utvalg med 51 polikliniske pasienter og deres mødre. Uavhengig av hverandre vurderte to og to klinikere pasientene og kom frem til en diagnose. Grad av enighet mellom klinkerne ble kalkulert ved bruk av kappa. De fant en total kappa på 0,75, hvor den strekker seg fra 0,64 til 1,00 for henholdsvis overengstelig lidelse og spesifikk fobi (Silverman & Nelles, 1988). I en annen studie av Silverman og Eisen (1992), rapporterte de en test-retest reliabilitet, også med en total kappa på 0,75 hvor testene ble distribuert med 10-14 dagers mellomrom.

Metode

Vi søkte etter dokumentasjon på testens psykometriske egenskaper i databasene Norart, BIBSYS, SveMed+, CRIStin.no, Cochrane Library, NORA, PsycINFO, Medline, Embase og PubMed. Søkedato: 28.01.2015. Søkestrategien er tilgjengelig på http://psyktestbarn.no/CMS/ptb.nsf/pages/adis. Vi kontaktet også førsteforfattere av inkluderte artikler, samt oversetterne av ADIS for DSM-IV:C, for å identifisere dokumentasjon som eventuelt ikke ble fanget opp av det systematiske søket.

Vi inkluderte alle publikasjoner av studier som har undersøkt og rapportert minst ett av følgende i skandinaviske utvalg:

• normdata for testen
• reliabilitet: indre konsistens, test-retest, interrater og endringssensitivitet
• validitet: samsvar med liknende testskårer, samsvar med referansestandard eller annet kriterium, og/eller faktorstruktur

I tillegg, og kun for norske versjoner av ADIS for DSM-IV:C inkluderte vi publikasjoner som rapporterte gjennomsnittsskårer og/eller forekomster for henholdsvis generelle populasjoner og kliniske undergrupper.

To forskere gikk gjennom sammendragene til alle identifiserte publikasjoner, uavhengig av hverandre, etter at dubletter var fjernet. Alle publikasjoner som kunne virke relevante ble bestilt inn i fulltekst, og prosessen over ble gjentatt for fulltekstrapportene.

To forskere vurderte normering, validitet og reliabilitet, uavhengig av hverandre, ved hjelp av en tilpasset versjon av Test review form and notes for reviewers (EFPA 2013).

Resultat

Litteratursøk

Det systematiske litteratursøket etter de psykometriske egenskapene ved ADIS-C på norsk resulterte i totalt 223 referanser. Av disse ble 30 norske bestilt inn i fulltekst hvor vi inkluderte tre studier som oppfylte inklusjonskriteriene (Martinsen, Aalberg, Gere, & Neumer, 2010; Villabø, Cummings, Gere, Torgersen, & Kendall, 2013; Wergeland et al., 2014). I tillegg var det flere artikler som beskrev ADIS-C til bruk i screening og diagnostisering som inklusjonskriterium for videre deltakelse i studiene. Flere av disse rapporterte inter-rater reliabiliteten (kappa) hvor et utvalg av intervjuene hadde vært gjennomgått av en ekspert (Ingul, Aune, & Nordahl, 2014; Villabø, Gere, Torgersen, March, & Kendall, 2012; Villabø, Gere, et al., 2013). Disse ble også regnet med, og dermed ble totalt seks referanser inkludert.

Grunnlaget for eksklusjon av de resterende publikasjoner var blant annet at de omhandlet voksenversjonen av ADIS (Bonsaksen, Borge, & Hoffart, 2013; Borge et al., 2008; Borge et al., 2010; Fentz et al., 2013; Hansen, Vogel, Stiles, & Gotestam, 2007; Hoffart, Borge, Sexton, & Clark, 2009; Vogel et al., 2012; Vogel, Stiles, & Gotestam, 2004), kun var representert ved et konferanseabstract (Heiervang et al., 2011) eller bruk av andre intervjumetoder (Ivarsson, Melin, & Wallin, 2008). Studier som manglet psykometriske egenskaper (Fjermestad et al., 2012), kunnskapsoppsummeringer (Bolognesi, Baldwin, & Ruini, 2014; O'Kearney, Anstey, von Sanden, & Hunt, 2006), studier med ikke-norske versjoner (Wei, Cummings, Villabo, & Kendall, 2014), samt studier uten relevante data (Rosqvist, 2005) eller basert på samme datamateriale som allerede inkludert studie (Gere, Villabø, Torgersen, & Kendall, 2012) ble også ekskludert.

Den første av de inkluderte studiene var en pilotstudie (Martinsen et al., 2010) med 18 barn i alderen 7 til 12 år hvor man undersøkte effekten av et strukturert program til behandling av angst i vanlig klinisk praksis. Også en randomisert kontrollert studie (RCT) hvor effekten av ulike intervensjonsformer ble undersøkt blant ungdommer fra 8. til 10. klasse med sosial fobi (Ingul et al., 2014) ble inkludert (N = 279). Villabø og kolleger (2012) har skrevet en artikkel som sammenlignet et annet instrument i forhold til diagnostisering av angst hos barn (N = 190, 7-13 år). Vi inkluderte også en komparativ studie (Villabø, Cummings, et al., 2013) hvor vanlig klinisk praksis i Norge ble sammenlignet med universitetsklinikker i USA med tanke på klientkarakteristikker hos barn i alderen 7-13 år med angstdiagnose (N = 255). Villabø, Gere og kollegaer (2013) har også skrevet en artikkel som baserte seg på det samme utvalget, men som undersøkte sammenhengen mellom negative tanker om seg selv og symptomer på angst og depresjon. Den siste, og mest aktuelle studien som ble inkludert var en RCT (Wergeland et al., 2014) hvor man så på effekten av individuell kognitiv terapi sammenlignet med gruppebasert kognitiv terapi i et utvalg på 182 barn. Barna var i alderen 8-15 år og henvist til behandling på grunn av angstproblematikk.

De studiene som rapporterer tall og egenskaper ved ADIS-C/P benytter seg av clinician severity rating (CSR). CSR er klinikers vurdering omkring grad av alvorlighet og symptomtrykk som graderes fra 0 til 8, hvor 0 = ingen symptomer, 2 = milde, 4 = moderate, 6 = alvorlige og 8 = svært alvorlige.

Svenske og danske versjoner av ADIS for DSM-IV:C (ADIS-C)

Ved gjennomgang av de 448 svenske og danske referansene, var det til sammen 11 som ble bestilt inn i fulltekst og gjennomgått. Ut ifra dette var det fire publikasjoner som oppfylte inklusjonskriteriene, etter duplikater var fjernet. De inkluderte artiklene omhandlet henholdsvis en RCT som undersøkte virkningen av en times intervensjon for barn diagnostisert med spesifikke fobier (N = 196) (Ollendick et al., 2009), én studie som undersøkte effekten av behandling på komorbide lidelser representert med 100 tilfeldige valgte barn fra samme utvalg som over (Ollendick, Öst, Reuterskiöld, & Costa, 2010). Den tredje studien så på diagnostisk enighet mellom foreldre og barn (Reuterskiöld, Öst, & Ollendick, 2008), mens den siste inkluderte studien undersøkte de psykometriske egenskapene til The Social Phobia and Anxiety Inventory for Children (SPAI-C; Cederlund & Öst, 2013).

I tillegg fant vi en referanse når vi leste gjennom en av de inkluderte studiene som fremsto relevant å undersøke nærmere. Dette var en randomisert klinisk studie (N = 60) hvor de sammenlignet to ulike former for én times eksponeringsbehandling (one-session treatment) for barn med spesifikke fobier mot en venteliste kontrollgruppe (Öst, Svensson, Hellström, & Lindwall, 2001). Denne studien ble også inkludert.  

Flere av de svenske og danske referansene rapporterte også bruk av ADIS-C som diagnostiseringsverktøy (Cederlund & Öst, 2011; Lundkvist-Houdoumadi & Thastum, 2013; Lundkvist-Houndoumadi & Thastum, 2013; Vigerland et al., 2013), og for å undersøke egenskapene til andre screeningverktøy (Arendt, Hougaard, & Thastum, 2014). Disse ble ekskludert fra vurderingen på bakgrunn av manglende data.

Middelverdier og/eller forekomster i kliniske undergrupper

I Tabell 2a er gjennomsnittsverdier for kliniske undergrupper presentert ved ulike angstlidelser, og i forhold til ulike intervensjonsbetingelser. I tabell 2b er forekomst av ulike diagnoser fordelt på ulike intervensjonsbetingelser fremstilt.

I en svensk studie gjennomført av Ollendick og kollegaer (2010) rapporterte de middelverdiene for CSR på barn som var behandlet for spesifikk fobi før, etter og ved 6 måneders oppfølging både for en gruppe med og en gruppe uten komorbide lidelser. Disse tallene er også presentert i tabell 2a.

Normer

Det foreligger ingen rapporterte data om forekomst i en stor representativ gruppe da dette er et diagnostisk intervju som anvendes i stor grad etter henvisning til spesialisthelsetjenesten for å sette en spesifikk diagnose samt vurdere grad av funksjonsnedsettelse.

Validitet

Ingen av de gjennomgåtte studiene har undersøkt validiteten, men i en studie av Cederlund og medarbeidere (2013) benytter de seg av ADIS-C for å vurdere de psykometriske egenskapene til SPAI-C, et mål på sosial fobi.

Reliabilitet

Overensstemmelse mellom kliniske psykologer og de som var trent i å gjennomføre intervjuene ble rapport ved bruk av Cohens kappa i flere artikler. Gjennomgående hadde de fleste som brukte ADIS-C/P kvalitetssikret resultatet gjennom at 15-25 % av intervjuene ble tatt opp på video og vurdert på nytt av en erfaren kliniker. Kappaverdiene og intraklassekorrelasjon (ICC) er presentert i tabell 3.

I en artikkel av Reuterskiöld og kollegaer (2008) presenteres også samsvar mellom foreldres og barns alvorlighetsvurdering (CSR) både på primær- og sekundære diagnoser. Denne var utmerket (r = 0,89, p < 0,001) for primærdiagnosen, og akseptabel til god for de sekundære diagnosene (r = 0,41-0,67, p < .001). Öst og kollegaer (2001) oppga at produkt-moment korrelasjon for diagnostisk inter-rater reliabilitet på CSR var r = 0,92 for primær- og r = 0,83 for sekundærdiagnoser. Tilsvarende viste Ollendick og kollegaer (2009) de samme resultatene i sin studie.

Diskusjon og konklusjon

Det forekommer noe begrenset dokumentasjon på de psykometriske egenskapene til den norske versjonen av ADIS-C. En norsk manual med både barne- og foreldreintervjuet foreligger, sammen med en klinikermanual som beskriver hvordan intervjuene bygges opp, samt skåring og vurdering av resultatene. De resultatene som er rapportert ved de inkluderte artiklene, baserer seg i hovedsak på samsvar mellom ulike ratere rapportert med kappa, samt gjennomsnittsverdier knyttet til ulike angstdiagnoser og/eller ulike intervensjonsbetingelser. Kappaverdiene som presenteres ligger på et akseptabelt til høyt nivå i alle studiene, noe som indikerer at de ulike observatørene kommer frem til samme diagnose. Ulempen er at disse rapporteres ikke differensiert for alle angstlidelser som ADIS-C omfatter. Stor sett rapporteres det bare verdier for SAD, SoP, GAD eller samlet for primær og sekundærdiagnoser. Vurdering av alvorlighetsgraden (CSR) viste også gjennomgående akseptable til veldig gode resultater hvor de som skal vurdere utfallet kommer frem til det samme resultatet, spesielt når det gjelder primærdiagnose. Resultatet var gjennomgående noe lavere på sekundærdiagnose.

I forskningssammenheng brukes metoden primært som et inklusjonskriterium for videre deltagelse i behandlingsstudier. ADIS-C brukes også i spesialisthelsetjenesten for diagnostisering av barn. Det ville derfor være ønskelig med flere studier som inkluderer norske og skandinaviske utvalg, spesielt knyttet til kriterievaliditet selv om dette punktet i utgangspunktet burde være tilfredsstilt på bakgrunn av dets tilknytning til DSM IV. Validiteten i de gjennomgåtte studiene er ikke presentert i noen av artiklene, men ADIS-C har vært anvendt til validering av andre spørreskjema noe som kan sies å være en styrke for dette instrumentet. I tillegg følger ADIS-C i stor grad referansestandarden for psykiatriske diagnoser som er utviklet av Robert L. Spitzer. Longitudinal, Expert og All data (LEAD-prinsippet; Spitzer, 1983), som innebærer at den diagnostiske vurderingen skal ha et tidsperspektiv, gjennomføres av erfarne klinikere og involvere flere informasjonskilder.  

Kort oppsummert kan man si at dette er et instrument som bygger på DSM-IV og anvender kriteriene fra denne manualen for å sette en diagnose. Det foreligger begrensede resultater i norske og skandinaviske studier. De resultatene som eksisterer baserer seg mest på samsvar mellom ulike ratere, og viser akseptabelt til høy grad av enighet i en mer overordnet vurdering av primær- og sekundærdiagnoser. Få utvalgte enkeltdiagnoser er rapportert. Selv om ADIS-C er anerkjent i feltet, og viser til adekvate psykometriske vurderinger internasjonalt, er det ønskelig med flere studier i et skandinavisk utvalg. Instrumentet må kun anvendes etter opplæring og under veiledning av trente klinikere som har kjennskap til intervjuet og diagnosekriteriene.

Referanser

Albano, A. M., & Silverman, W. K. (2010). Anxiety Disorders Interview Schedule for DSM-IV (ADIS): barneversjon - klinikermanual. Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør.

Arendt, K., Hougaard, E., & Thastum, M. (2014). Psychometric properties of the child and parent versions of Spence Children's Anxiety Scale in a Danish community and clinical sample. Journal of Anxiety Disorders, 28, 947-956. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2014.09.021

Bolognesi, F., Baldwin, D., & Ruini, C. (2014). Psychological interventions in the treatment of generalized anxiety disorder: A structured review. Journal of Psychopathology / Giornale di Psicopatologia, 20, 111-126.

Bonsaksen, T., Borge, F.-M., & Hoffart, A. (2013). Group climate as predictor of short- and long-term outcome in group therapy for social phobia. International Journal of Group Psychotherapy, 63, 395-417. doi:http://dx.doi.org/10.1521/ijgp.2013.63.3.394

Borge, F.-M., Hoffart, A., Sexton, H., Clark, D. M., Markowitz, J. C., & McManus, F. (2008). Residential cognitive therapy versus residential interpersonal therapy for social phobia: A randomized clinical trial. Journal of Anxiety Disorders, 22, 991-1010. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2007.10.002

Borge, F.-M., Hoffart, A., Sexton, H., Martinsen, E., Gude, T., Hedley, L. M., & Abrahamsen, G. (2010). Pre-treatment predictors and in-treatment factors associated with change in avoidant and dependent personality disorder traits among patients with social phobia. Clinical Psychology & Psychotherapy, 17, 87-99.

Cederlund, R., & Öst, L.-G. (2011). Perception of threat in children with social phobia: Comparison to nonsocially anxious children before and after treatment. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology, 40, 855-863. doi:http://dx.doi.org/10.1080/15374416.2011.618448

Cederlund, R., & Öst, L. G. (2013). Psychometric properties of the Social Phobia and Anxiety Inventory-Child version in a Swedish clinical sample. Journal of Anxiety Disorders, 27, 503-511. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2013.06.004

DiNardo, P., O`Brien, G. T., Barlow, D. H., Waddell, M. T., & Blanchard, E. B. (1983). Reliability of the DSM-III anxiety disorder categories using a new structured interviews. Archives of General Psychiatry, 40, 1070-1074.

European Federation of Pscyhologists’ Association (EFPA). (2013). EFPA Review model for the description and evaluation of psychological tests: Test review form and notes for reviewers, v 4.2.6: EFPA.

Fentz, H. N., Hoffart, A., Jensen, M. B., Arendt, M., O'Toole, M. S., Rosenberg, N. K., & Hougaard, E. (2013). Mechanisms of change in cognitive behaviour therapy for panic disorder: The role of panic self-efficacy and catastrophic misinterpretations. Behaviour Research and Therapy, 51, 579-587. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.brat.2013.06.002

Fjermestad, K. W., McLeod, B. D., Heiervang, E. R., Havik, O. E., Ost, L.-G., & Haugland, B. S. (2012). Factor structure and validity of the therapy process observational coding system for Child Psychotherapy-Alliance Scale. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology, 41, 246-254. doi:http://dx.doi.org/10.1080/15374416.2012.651999

Gere, M. K., Villabø, M. A., Torgersen, S., & Kendall, P. C. (2012). Overprotective parenting and child anxiety: The role of co-occurring child behavior problems. Journal of Anxiety Disorders, 26, 642-649. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2012.04.003

Hansen, B., Vogel, P. A., Stiles, T. C., & Gotestam, K. (2007). Influence of co-morbid generalized anxiety disorder, panic disorder and personality disorders on the outcome of cognitive behavioural treatment of obsessive-compulsive disorder. Cognitive Behaviour Therapy, 36, 145-155. doi:http://dx.doi.org/10.1080/16506070701259374

Heiervang, E. R., Wergeland, G. J., Fjermestad, K., Haugland, B. S. M., Ost, L. G., Havik, O. E., . . . Bjastad, J. F. (2011). Effectiveness of CBT for youth anxiety disorders in mental health clinics. European Child and Adolescent Psychiatry, 20, S45. doi:http://dx.doi.org/10.1007/s00787-011-0181-5

Hoffart, A., Borge, F.-M., Sexton, H., & Clark, D. M. (2009). Change processes in residential cognitive and interpersonal psychotherapy for social phobia: A process-outcome study. Behavior Therapy, 40, 10-22. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.beth.2007.12.003

Ingul, J. M., Aune, T., & Nordahl, H. M. (2014). A randomized controlled trial of individual cognitive therapy, group cognitive behaviour therapy and attentional placebo adolescent social phobia. Psychotherapy and Psychosomatics, 83, 54-61. doi:http://dx.doi.org/10.1159/000354672

Ivarsson, T., Melin, K., & Wallin, L. (2008). Categorical and dimensional aspects of co-morbidity in obsessive-compulsive disorder (OCD). European Child & Adolescent Psychiatry, 17, 20-31.

Lundkvist-Houdoumadi, I., & Thastum, M. (2013). A "Cool Kids" cognitive-behavioral therapy group for youth with anxiety disorders: Part 2, analysis of the process and outcome of responders versus nonresponders. Pragmatic Case Studies in Psychotherapy, 9, 179-274.

Lundkvist-Houndoumadi, I., & Thastum, M. (2013). A "Cool Kids" cognitive-behavioral therapy group for youth with anxiety disorders: Part 1, the case of Erik. Pragmatic Case Studies in Psychotherapy, 9, 122-178.

Martinsen, K. D., Aalberg, M., Gere, M., & Neumer, S.-P. (2010). Using a structured treatment, Friends for Life, in Norwegian outpatient clinics: Results from a pilot study. the Cognitive Behaviour Therapist, 2, 10-19. doi:http://dx.doi.org/10.1017/S1754470X08000160

O'Kearney, R. T., Anstey, K., von Sanden, C., & Hunt, A. (2006). Behavioural and cognitive behavioural therapy for obsessive compulsive disorder in children and adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4).  doi:10.1002/14651858.CD004856.pub2

Ollendick, T. H., Öst, L.-G., Reuterskiold, L., Costa, N., Cederlund, R., Sirbu, C., . . . Jarrett, M. A. (2009). One-session treatment of specific phobias in youth: A randomized clinical trial in the United States and Sweden. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 77, 504-516. doi:http://dx.doi.org/10.1037/a0015158

Ollendick, T. H., Öst, L. G., Reuterskiöld, L., & Costa, N. (2010). Comorbidity in youth with specific phobias: Impact of comorbidity on treatment outcome and the impact of treatment on comorbid disorders. Behaviour Research and Therapy, 48, 827-831. doi:10.1016/j.brat.2010.05.024

Reuterskiöld, L., Öst, L. G., & Ollendick, T. H. (2008). Exploring child and parent factors in the diagnostic agreement on the anxiety disorders interview schedule. Journal of Psychopathology and Behavioral Assessment, 30, 279-290. doi:http://dx.doi.org/10.1007/s10862-008-9081-5

Rosqvist, J. (2005). Exposure treatments for anxiety disorders: a practitioner`s guide to concepts, methods, and evidence-based practice. New York: Routledge.

Silverman, W. K., & Eisen, A. R. (1992). Age difference in the reliability of parent and child reports of child anxious symptomatology using a structured interview. Journal of American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 31, 117-124.

Silverman, W. K., & Nelles, W. (1988). The Anxiety Disorders Interview Schedule for Children. Journal of the American Academy of Child and Adolsecent Psychiatry, 27, 772-778.

Silverman, W. K., & Ollendick, T. (2005). Evidence-based assessment of anxiety and its disorders in children and adolescents. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology, 34, 380-411.

Spitzer, R. L. (1983). Psychiatric-Diagnosis - Are Clinicians Still Necessary. Comprehensive Psychiatry, 24, 399-411.

Vigerland, S., Thulin, U., Ljotsson, B., Svirsky, L., Ost, L.-G., Lindefors, N., . . . Serlachius, E. (2013). Internet-delivered CBT for children with specific phobia: A pilot study. Cognitive Behaviour Therapy, 42, 303-314. doi:http://dx.doi.org/10.1080/16506073.2013.844201

Villabø, M., Cummings, C. M., Gere, M. K., Torgersen, S., & Kendall, P. C. (2013). Anxious youth in research and service clinics. Journal of Anxiety Disorders, 27, 16-24. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2012.09.003

Villabø, M., Gere, M., Torgersen, S., March, J. S., & Kendall, P. C. (2012). Diagnostic efficiency of the child and parent versions of the Multidimensional Anxiety Scale for Children. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology, 41, 75-85. doi:http://dx.doi.org/10.1080/15374416.2012.632350

Villabø, M., Gere, M. K., Torgersen, S., Arnberg, K., Neumer, S.-P., & Kendall, P. C. (2013). Anxious self-statements in clinic-referred U. S. and Norwegian anxiety-disordered youth. Cognitive Therapy and Research, 37, 840-850. doi:http://dx.doi.org/10.1007/s10608-013-9530-7

Vogel, P., Launes, G., Moen, E. M., Solem, S., Hansen, B., Haland, A. T., & Himle, J. A. (2012). Videoconference- and cell phone-based cognitive-behavioral therapy of obsessive-compulsive disorder: A case series. Journal of Anxiety Disorders, 26, 158-164. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2011.10.009

Vogel, P., Stiles, T. C., & Gotestam, K. (2004). Adding Cognitive Therapy Elements to Exposure Therapy for Obsessive Compulsive Disorder: A Controlled Study. Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 32, 275-290. doi:http://dx.doi.org/10.1017/S1352465804001353

Wei, C., Cummings, C. M., Villabo, M. A., & Kendall, P. C. (2014). Parenting behaviors and anxious self-talk in youth and parents. Journal of Family Psychology, 28, 299-307. doi:http://dx.doi.org/10.1037/a0036703

Wergeland, G. J. H., Fjermestad, K. W., Marin, C. E., Haugland, B. S.-M., Bjaastad, J. F., Oeding, K., . . . Heiervang, E. R. (2014). An effectiveness study of individual vs. group cognitive behavioral therapy for anxiety disorders in youth. Behaviour Research and Therapy, 57, 1-12. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.brat.2014.03.007

Öst, L.-G., Svensson, L., Hellström, K., & Lindwall, R. (2001). One-session treatment of specific phobias in youths: A randomized clinical trial. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 69, 814-824.