Innledning
Strengths and Difficulties Questionnaire (SDQ) er et sett spørreskjema for kartlegging av psykisk helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn og unge fra 4 til 17 år (Goodman, 1997). Det er også en versjon for barn i alderen 2-4 år. Det finnes egne versjoner for ulike informanter: foreldrerapport (SDQ-P), selvrapport (SDQ-S) og lærerrapport (SDQ-T), samt eget follow-up-skjema. Alle papirutgavene er fritt tilgjengelig i originalversjoner og oversettelser til over 70 språk, inkludert norsk bokmål og nynorsk, på www.sdqinfo.org. Nettstedet drives gjennom det private britiske firmaet Youth In Mind Ltd, og administreres av SDQs opphavsmann Robert Goodman. I tillegg til SDQ-skjema som kan lastes ned og skrives ut, finnes det der flere relevante ressurser for SDQ: skåringsprogram, normer for ti land og artikkelliste over studier av SDQ. SDQ-skjemaene er også tilgjengelige på norsk i elektronisk versjon (krever betaling og avtale om bruk av Checkwares plattform) på www.checkware.com. Den norske versjonen av SDQ kom i 1999, og den er basert på en oversettelse av Einar Heiervang, Irene Elgen og Sonja Heyerdahl, samt tilbakeoversettelse ved Melanie Young. De psykometriske egenskapene ved SDQ-S og SDQ-T ved bruk i Norge er undersøkt i to systematiske oversikter (Kornør & Heyerdahl, 2013, 2014).
Hoveddelen av SDQ består av 25 ledd som kan besvares med ”stemmer”, ”stemmer delvis” eller ”stemmer ikke”. Svarene skåres henholdsvis 2, 1 og 0, (0, 1 og 2 ved reverserte ledd). Skårene kan summeres i fem skalaer (0-10), hvor hver skala rommer fem ledd. Disse fem skalaene er Atferdsproblemer, Emosjonelle symptomer, Hyperaktivitet- og oppmerksomhetsproblemer, Venneproblemer og Prososial atferd. Fire av skalaene (Hyperaktivitet- og oppmerksomhetsproblemer, Emosjonelle problemer, Atferdsproblemer og Venneproblemer) regnes som problemskalaer, og de kan summeres for å lage en skåre (0-40) for Totale problemer. Prososial atferd er ikke inkludert i denne totalen ettersom fravær av prososial atferd ikke er det samme som tilstedeværelse av psykiske problemer (Goodman, 1997). Skalaene kan brukes som kontinuerlige variabler, men grenseverdier kan også defineres. Det finnes i tillegg ulike måter å kombinere skalaer, for eksempel kan man summere skårer for Emosjonelle symptomer og Venneproblemer til en internaliserende skåre, og skårer for Atferdsproblemer og Hyperaktivitet- og oppmerksomhetsproblemer til en eksternaliserende skåre (Goodman, Lamping & Ploubidis, 2010).
I et tilleggsskjema (impact supplement) spør man om informanten tror den unge personen har vansker/problemer, og hvis ja, om varigheten av problemet og hvordan vanskene påvirker barnet og familiens liv (sju ledd). Leddene besvares ”ikke i det hele tatt” (0), ”bare litt” (0), ”en god del” (1) og ”mye”(2). Fem av leddene kan summeres til en skåre som angir vanskenes innvirkning på barnets liv (Impact). Tanken bak bruk av impact-skåren er at et eksklusivt fokus på symptomer ikke er tilstrekkelig for å predikere om psykisk lidelse er tilstede. I tråd med diagnostiske kriterier i International Classification of Diseases (ICD-10) eller Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV) er det også nødvendig med informasjon om i hvilken grad den unge personen opplever stress eller reduksjon av sosial funksjon (Goodman, 1999). Utover impact-tilleggsskjemaet, er det også utarbeidet en egen versjon for oppfølging. Denne rommer to spørsmål om behandling (Ford, Hutchings, Bywater, Goodman & Goodman, 2009).
Algoritmen
SDQ-algoritmen har som hensikt å predikere tre grader av sannsynlighet (unlikely, possible eller probable) for at en psykiatrisk diagnose er tilstede (Goodman, Renfrew & Mullick, 2000). For å få en så nøyaktig prediksjon som mulig kombinerer algoritmen symptom- og impact-skårer fra to eller flere informanter. Skårene legges inn i statistikkprogram som beregner hvorvidt et barn har en unlikely, possible eller probable diagnose innen fire brede diagnostiske kategorier (SDQ-indekser): atferdsforstyrrelser (ATF), emosjonelle lidelser (EMO), hyperaktivitet- og oppmerksomhetsforstyrrelser (ADHD) og noen (minst én) psykiatrisk diagnose (NOEN). Kriteriene for en probable ATF-diagnose er en symptomskåre over 95-persentilen på SDQ-skalaen Atferdsproblemer og en Impact-skåre på ≥ 2. For ATF er det tilstrekkelig at disse kriteriene er oppfylt for én informant. For probable ADHD gjelder de samme kriteriene, men symptomskalaen er Hyperaktivitet- og oppmerksomhetsproblemer, og kriteriene må oppfylles av minst to informanter. Probable EMO har de samme kriteriene som probable ADHD, men her er det symptomskårer på skalaen Emosjonelle problemer som gjelder. I tillegg kan ikke kriteriene for probable ATF eller ADHD være oppfylt. Kriteriet for Probable NOEN er at probable-kriteriene for minst én av de øvrige SDQ-indeksene skal være oppfylt. Kriteriene for possible SDQ-indekser er mer inkluderende, det vil si, lavere symptom- og Impact-skårer.
Algoritmen slik den er tilgjengelig fra www.sdqinfo.org er basert på britiske normer for hver informant. (Goodman, 1997). Norske normer foreligger ennå ikke, men sammenlikninger av gjennomsnittsskårer i regionale norske utvalg og britiske normer viser at norske barn generelt skårer noe lavere enn britiske (Kornør & Heyerdahl, 2013, 2014).
Algoritmens diagnostiske nøyaktighet
Å evaluere den diagnostiske nøyaktigheten til en test forutsetter at resultatene sammenliknes med en uavhengig etablert referansestandard. En helt korrekt «gullstandard» eksisterer sjelden og man forsøker å definere en tilstrekkelig referansestandard som er så nær en gullstandard som mulig. De fleste studier av diagnostisk nøyaktighet for SDQ eller SDQ-algoritmen tar utgangspunkt i en antagelse om at beste referansestandard for diagnoser av psykiske lidelser er strukturerte diagnostiske intervjuer (eller klinikers vurdering av informasjon fra strukturerte diagnostiske intervjuer). Eksempler på slike strukturerte intervjuer som er mye brukt av norske klinikere, er Development and Well-Being Assessment (DAWBA) (Goodman, Ford, Richards, Gatward & Meltzer, 2000)og Schedule for Affective Disorders and Shizophrenia for School Aged Children – Present and Lifetime Version (K-SADS-PL) (Kaufman et al., 1997). DAWBA er en samling av utredningsinstrumenter i som består av et diagnostisk foreldreintervju, et diagnostisk intervju med ungdommer (11-17 år) og et spørreskjema for lærere. DAWBA er utviklet for å fange opp vanlige barne- og ungdomsdiagnoser diagnoser i henhold til ICD-10 og DSM-IV (Goodman, Ford, Richards, Gatward, & Meltzer, 2000). K-SADS-PL er et semi-strukturert diagnostisk
intervju for kartlegging av nåværende og tidligere psykopatologi hos barn og unge mellom 6 og 18 år. Basert på klinisk intervju av barn og foreldre, samt informasjon fra andre kilder (som klinisk observasjon), genereres barnepsykiatriske diagnoseri henhold til DSM-IV. Måleegenskapene ved de norske versjonene av DAWBA og K-SADS-PL er undersøkt i hver sin PsykTestBarn-artikkel (Brøndbo & Martinussen, 2013; Kornør & Skarphedinsson, 2016). Datagenererte DAWBA-diagnoser hadde et visst samsvar (gjennomsnittlig kappa = 0,47) med klinikergenererte diagnoser i én studie, mens andre studier viste at DAWBA underdiagnostiserte autisme og ADHD (Brøndbo & Martinussen, 2013). Kunnskapen om målegenskapene ved den norske utgaven av K-SADS-PL begrenser seg til inter-raterreliabilitet og usikre data om begrepsvaliditet (Kornør & Skarphedinsson, 2016).
Ikke alle studier som inneholder informasjon om den diagnostiske nøyaktigheten til SDQ, bruker klinisk vurdering ved diagnostiske intervjuer som referansestandard. Aktuell referansestandard kan variere i studier etter hva som er formålet med den enkelte studien og studiens måldiagnoser. I studier hvor måldiagnosen er begrenset til en eller få diagnoser kan det for eksempel være tatt i bruk referansestandard bestående av diagnostiske tester eller kartleggingsverktøy rettet mot spesifikke diagnoser.
Metode
Vi søkte etter dokumentasjon på testens psykometriske egenskaper i databasene Norart, BIBSYS, SveMed+, CRIStin.no, Cochrane Library, NORA, PsycINFO, Medline, Embase, Libris og PubMed AHOF. Søkedato: 23.01.2015. Søkestrategien er tilgjengelig på http://www.psyktestbarn.no/CMS/ptb.nsf/pages/sdq-a
Vi inkluderte alle publikasjoner av studier som har undersøkt og rapportert diagnostisk nøyaktighet for SDQ-algoritmen i skandinaviske utvalg, uavhengig av type referansestandard. I tillegg inkluderte vi publikasjoner som rapporterte forekomster basert på SDQ-algoritmen, for henholdsvis generelle populasjoner og kliniske undergrupper.
To forskere gikk gjennom sammendragene til alle identifiserte publikasjoner, uavhengig av hverandre, etter at dubletter var fjernet. Alle publikasjoner som kunne virke relevante ble bestilt inn i fulltekst, og prosessen over ble gjentatt for fulltekstrapportene.
To forskere vurderte diagnostisk nøyaktighet uavhengig av hverandre, ved hjelp av en tilpasset versjon av Test review form and notes for reviewers (European Federation of Pscyhologist Association (EFPA), 2008).
Resultater
Litteratursøk
Søket ga 637 treff, og 541 var igjen etter fjerning av duplikater. Vi vurderte 133 publikasjoner som potensielt relevante etter vurdering på tittel- og abstraktnivå. Disse 133 vurderte vi videre i fulltekst, hvorav 122 ble ekskludert (Vedlegg 1). De fleste ble ekskludert fordi de ikke hadde brukt algoritmen. Totalt inkluderte vi 11 publikasjoner, hvorav ti norske og én dansk. Ingen svenske publikasjoner ble inkludert.
Inkluderte studier
De ti norske inkluderte publikasjonene rapporterte resultater fra til sammen seks studier (Aasheim, 2012; Brøndbo et al., 2011; Ekornås, Heimann, Tjus, Heyerdahl & Lundervold, 2011; Hanssen-Bauer, Heyerdahl & Eriksson, 2007; Hysing, Elgen, Gillberg, Lie & Lundervold, 2007; Hysing, Elgen, Gillberg & Lundervold, 2009; Lehmann, Heiervang, Havik & Havik, 2014; Oellingrath, Svendsen & Hestetun, 2014; Posserud et al., 2014; Ullebø, Posserud, Heiervang, Gillberg & Obel, 2011)(Tabell 1). Tre av de inkluderte studiene rapporterte både forekomster og diagnostisk nøyaktighet, og tre rapporterte kun forekomster.
Barn i Bergen
Fem av de inkluderte artiklene rapporterte algoritmedata fra delstudier og underutvalg basert på den befolkningsbaserte kohortundersøkelsen Barn i Bergen (BiB) (Ekornås et al., 2011; Hysing et al., 2007; Hysing et al., 2009; Posserud et al., 2014; Ullebø et al., 2011). Datainnsamlingen til BiB gikk over fire runder i perioden 2002-2012. Den første runden hadde samtlige 9430 2.-4.-klassinger (7-9-åringer) i Bergen som målgruppe og fant sted skoleåret 2002/2003. Runde 2 fant sted fire år senere, da barna var 11-13 år, og omfattet 7007 barn med foreldresamtykke for nye undersøkelser fra runde 1. I runde 3 og 4 var barna henholdsvis 14- 16 og 16-18 år.
Tre av de inkludert BiB-delstudiene rapporterte både forekomster og data som kunne brukes til å beregne diagnostisk nøyaktighet (Hysing et al., 2007; Posserud et al., 2014; Ullebø et al., 2011), mens de to øvrige kun rapporterte forekomster basert på SDQ-algoritmen (Ekornås et al., 2011; Hysing et al., 2009). Foreldre- og lærerrapporterte SDQ-data inngikk i algoritmen i samtlige delstudier.
Ullebø og medarbeidere brukte et utvalg fra runde 1 (N = 6233) med både foreldre- og lærerrapporterte SDQ-data og data fra Swanson, Nolan and Pelham Questionnaire-IV (SNAP-IV) (Swanson et al., 2001). Forskerne undersøkte SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med fenotyp ADHD-diagnose ved både probable- og possible-terskelen. Referansestandard for fenotyp ADHD-diagnose var gitt ved høye SNAP-IV-skårer. Algoritmebaserte forekomster av hyperaktivitet- og oppmerksomhetsforstyrrelser ble ikke oppgitt i artikkelen, men kunne beregnes på grunnlag av sensitivitet og N.
Posserud og medarbeideres (2014) utvalg besto av 234 barn som hadde komplett datasett fra både foreldre- og lærerrapporterte SDQ, SNAP-IV, DAWBAog K-SADS-PL. Forskerne definerte 68 av barna som barn med en diagnose i henhold til DAWBA, og de resterende 186 som kontroller uten noen DAWBA-basert diagnose. I denne delstudien undersøkte forskerne SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med ADHD-diagnose ved probable-terskelen. ADHD-diagnose i henhold til K-SADS-PL var referansestandard.
I delstudien til Hysing og medarbeidere (2007) var utvalget barn i alderen 7-9 år med kronisk sykdom (N = 109). Forskerne undersøkte SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med noen psykisk lidelse ved både probable- og possible-terskelen, med DAWBA som referansestandard. Hysing og medarbeidere oppga også forekomster av noen psykisk lidelse for henholdsvis utvalget med kronisk syke barn og for barn uten kronisk lidelse (N = 931).
De to delstudiene som kun rapporterte forekomster hadde relativt store utvalg, men fra hver sin runde av BiB (Ekornås et al., 2011; Hysing et al., 2009). Utvalget til Hysing og medarbeidere (2009) bestod av 6913 barn med både foreldre- og lærerrapporterte SDQ-data og data om kronisk sykdom, fra runde 1. Forskerne sammenliknet forekomster hos barn med kronisk sykdom (N = 444) og barn uten kronisk sykdom (N = 6469). Utvalget til Ekornås og medarbeidere (2011) omfattet barn med både foreldre- og lærerrapporterte SDQ-data og data fra The Self-Perception Profile for Children Revised (SPPC-rev) (Harter, 1985), fra runde 2 (N = 5073). Hysing og medarbeidere rapporterte forekomster ved både probable- og possible-terskelen, mens Ekornås og kolleger kun brukte possible-terskelen.
BUP-Nord
Brøndbo og medarbeidere (Brøndbo et al., 2011)inkluderte barn i alderen 5-18 år som var henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Tromsø eller Alta (N = 286). Forskerne undersøkte SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med noen psykisk lidelse, ADHD, emosjonell lidelse og atferdsforstyrrelse. Både foreldre-, lærer- og selvrapporterte SDQ-data inngikk i algoritmen. Forskerne brukte både probable- og possible-terskelen, og DAWBA var referansestandard.
Lehmann 2014
Utvalget til Lehmann og medarbeidere (Lehmann et al., 2014)besto av fosterbarn i alderen 6-12 år fra Buskerud, Vestfold, Telemark, Øst-Agder og Vest-Agder (N=141). Forskerne undersøkte SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med noen psykisk lidelse, ADHD, emosjonell lidelse og atferdsforstyrrelse. Foreldre- og lærerrapporterte SDQ-data inngikk i algoritmen, og forskerne brukte både probable- og possible-terskelen. Også her var DAWBA referansestandard.
Oellingrath 2013
I den befolkningsbaserte studien til Oellingrath, Svendsen og Hestetun (Oellingrath et al., 2014)besto utvalget av 1095 12-13-åringer fra Telemark. Forskerne rapporterte algoritmebaserte forekomster av henholdsvis noen psykisk lidelse, emosjonelle lidelser, atferdsforstyrrelser og ADHD. Terskelen var possible, og det var kun foreldrerapporterte SDQ-data som inngikk i algoritmen.
Mindre studier
De to øvrige studiene rapporterte kun forekomster av noen psykisk lidelse, ADHD, emosjonelle lidelser og atferdsforstyrrelser fra mindre, selekterte utvalg. Det ene utvalget besto av 45 barn (4-17 år) i en barnevernsinstitusjon i en kommune på Vestlandet (Aasheim, 2012), og det andre utvalget besto av 73 barn i alderen 9-15 år med epilepsi (Hanssen-Bauer et al., 2007). Hanssen-Bauer, Heyerdahl og Eriksson brukte både foreldre-, lærer- og selvrapporterte SDQ-data i algoritmen, mens Aasheim brukte foreldre- og lærerrapporterte data.
Den danske versjonen av SDQ
Den danske studien hadde et befolkningsbasert utvalg fra København på 2315 barn i alderen 5-7 år (Rimvall et al., 2014). Forskerne undersøkte SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med ADHD-diagnose ved både probable- og possible-terskelen. Referansestandard var gitt ved registerdata. Kriteriet for å bli klassifisert som barn med ADHD-diagnose var at barnet var registrert med en ADHD-diagnose og/eller med en resept på et sentralstimulerende legemiddel i en 7-årsperiode etter utfylling av SDQ.
Forekomster av algoritmebaserte diagnoser
I befolkningsbaserte utvalg varierte forekomsten av noen diagnose (terskel: possible) fra ni prosent blant 12-13-åringer i Telemark til 21 % blant 5-7-åringer i København (Tabell 2a). Den høye forekomsten i København ser ut til å kunne forklares av en høy forekomst av atferdsforstyrrelser. Forekomsten av henholdsvis ADHD og emosjonelle lidelser (terskel: possible) i befolkningsbaserte utvalg varierte fra 4 % til 6 %, og forekomsten av atferdsforstyrrelser varierte fra 2 % til 17 %.
Forekomsten av noen diagnose (terskel: probable) varierte fra 5 % blant barn med «annen kronisk sykdom» til 73 % blant barn i psykisk helsevern (Tabell 2b). Blant fosterbarn og barn med epilepsi var forekomsten av noen psykisk lidelse 45 % - 47 %. Forekomsten av ADHD varierte fra 18 % blant barn med epilepsi til 30 % blant barn i BUP. Forekomsten av emosjonelle lidelser varierte fra 16 % blant fosterbarn til 40 % blant barn i psykisk helsevern. Forekomsten av atferdsforstyrrelser varierte fra 12 % blant fosterbarn til 25 % blant barn i psykisk helsevern.
Kriterievaliditet: diagnostisk nøyaktighet
Diagnostiske instrumenter har forskjellige egenskaper i selekterte og befolkningsbaserte utvalg. Vi har derfor valgt å skille mellom de to typene utvalg i vår gjengivelse av data for SDQ-algoritmens diagnostiske nøyaktighet.
Selekterte utvalg
De selekterte utvalgene bestod av barn med kronisk sykdom (Hysing et al., 2007), barn i psykisk helsevern (Brøndbo et al., 2011) og fosterbarn (Lehmann et al., 2014). Vi gjengir her SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med henholdsvis noen psykisk lidelse, ADHD, atferdsforstyrrelser og emosjonelle lidelser. Vi rapporterer kun diagnostisk nøyaktighet for SDQ-indekser og diagnosekategorier som korresponderer direkte. Det vil si at den rapporterte diagnostiske nøyaktigheten for noen psykisk lidelse er basert på SDQ-indeks noen psykisk lidelse, for ADHD er den basert på SDQ-indeks hyperkinetiske- og oppmerksomhetsforstyrrelser, og så videre.
Noen psykisk lidelse
Ved terskel probable i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 68 - 85 av 100 barn med noen psykisk lidelse, og 52 - 85 av 100 barn uten noen psykisk lidelse (Tabell 3). Andel testpositive barn som hadde noen psykisk lidelse i henhold til referansestandarden (positiv prediktiv verdi - PPV) varierte fra 55 % til83 % av, og 65 % - 94 % av testnegative barn hadde ikke noen psykisk lidelse (negativ prediktiv verdi - NPV).
Ved terskel possible i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 84 - 96 av 100 barn med noen psykisk lidelse, og 24 - 62 av 100 barn uten noen psykisk lidelse (Tabell 3). Andel testpositive barn som hadde noen psykisk lidelse i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 39 % til 73 %, og 73 % - 98 % av testnegative barn hadde ikke noen psykisk lidelse (NPV).
ADHD
Ved terskel probable i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 68 - 77 av 100 barn med ADHD, og 80 - 88 av 100 barn uten ADHD (Tabell 4). Andel testpositive barn med en ADHD-diagnose i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 46 % til 51 %, og 92 % - 94 % av testnegative barn hadde ikke en ADHD-diagnose (NPV).
Ved terskel possible i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 82 - 100 av 100 barn med ADHD, og 45 - 55 av 100 barn uten ADHD (Tabell 4). Andel testpositive barn med ADHD-diagnose i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 28 % til 31 %, og 92 % - 100 % av testnegative barn hadde ikke en ADHD-diagnose (NPV).
Atferdsforstyrrelser
Ved terskel probable i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 73 - 83 av 100 barn med atferdsforstyrrelse, og 75 - 84 av 100 barn uten atferdsforstyrrelse (Tabell 5). Andel testpositive barn med atferdsforstyrrelse i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 55 % til 59, og 91 % - 92 % av testnegative hadde ikke en atferdsforstyrrelse (NPV).
Ved terskel possible i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 97 - 100 av 100 barn med atferdsforstyrrelse, og 58 - 64 av 100 barn uten atferdsforstyrrelse (Tabell 5). Andel testpositive barn med atferdsforstyrrelse i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 43 % til 51 %, og 98 % - 100 % av testnegative barn hadde ikke en atferdsforstyrrelse (NPV).
Emosjonelle lidelser
Ved terskel probable i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 30 - 47 av 100 barn med emosjonell lidelse, og 87 - 94 av 100 barn uten emosjonell lidelse (Tabell 6). Andel testpositive barn emosjonell lidelse i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 65 % til 66 %, og 76 % - 80 % av testnegative hadde ikke en emosjonell lidelse (NPV).
Ved terskel possible i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 69 - 81 av 100 barn med emosjonell lidelse, og 55 - 72 av 100 barn uten emosjonell lidelse (Tabell 6). Andel testpositive barn med emosjonell lidelse i henhold til referansestandarden (PPV) varierte fra 46 % til 48 % av testpositive barn hadde en emosjonell lidelse i henhold til referansestandarden, og 84 % - 87 % av testnegative barn hadde ikke en emosjonell lidelse (NPV).
Befolkningsbaserte utvalg
Diagnostiske nøyaktighetsdata i de to befolkningsbaserte studiene som rapporterte slike tall, var begrenset til SDQ-algoritmens evne til å identifisere barn med ADHD på grunnlag av SDQ-indeks hyperkinetiske- og oppmerksomhetsforstyrrelser.
Ved terskel probable i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 16 - 23 av 100 barn med ADHD, og samtlige barn uten ADHD (Tabell 7). 55 % - 93 % av testpositive barn hadde en ADHD-diagnose i henhold til referansestandarden, og 96 % - 98 % av testnegative barn hadde ikke en ADHD-diagnose.
Ved terskel possible i selekterte utvalg identifiserte SDQ-algoritmen 46 - 52 av 100 barn med ADHD, og 97 - 98 av 100 barn uten ADHD (Tabell 7). 33 % - 59 % av testpositive barn hadde en ADHD-diagnose i henhold til referansestandarden, og 97 % - 98 % av testnegative barn hadde ikke en ADHD-diagnose.
Diskusjon og konklusjon
I selekterte utvalg hadde SDQ-algoritmen i de fleste studiene sensitivitet på over 70 % for noen psykisk lidelse, ADHD og atferdsforstyrrelser ved terskel probable. Dette betyr at SDQ-algoritmen fanger opp de fleste barn med slike diagnoser. Sensitiviteten for emosjonelle lidelser var bare 30 % og 47 % ved terskel probable, som betyr at de fleste barn med denne typen diagnoser ikke ville bli fanget opp av SDQ-algoritmen. Spesifisiteten lå godt over 70 % for alle diagnosekategorier i de fleste studiene. Dette betyr at SDQ-algoritmen i de fleste tilfeller korrekt identifiserer barn som ikke har noen diagnose. Den positive prediktive verdien varierte både mellom studier og diagnosegrupper, med høyest verdier for noen psykisk lidelse og lavest verdier for ADHD. Mindre enn halvparten av barna i de selekterte utvalgene som ifølge SDQ-algoritmen hadde en hyperkinetisk-/oppmerksomhetsforstyrrelse, hadde faktisk en ADHD-diagnose. Den negative prediktive verdien var høy, rundt 90 %, i de fleste studier og for de fleste diagnoser. Dette betyr at SDQ-algoritmen fører til få falske negative. Vi har her valgt å legge vekt på den høyeste terskelverdien for SDQ-indeksene, probable, fordi de selekterte utvalgene har høy pre-test sannsynlighet for diagnose (forekomsten av psykiske lidelser er høyere enn i den generelle befolkningen). Med possible-terskelen var sensitiviteten jevnt over høyere, og spesifisiteten lavere.
I befolkningsbaserte utvalg med lav pre-test sannsynlighet for diagnose har vi valgt å framheve den laveste terskelverdien for SDQ-indeksene, possible. Vi fant kun data for ADHD-diagnose i de inkluderte studiene. SDQ-algoritmen hadde lav sensitivitet og positiv prediktiv verdi (rundt 50 %) og tilnærmet perfekt spesifisitet og negativ prediktiv verdi. Dette betyr at SDQ-algoritmen har en svært god evne til å utelukke ADHD i befolkningsbaserte utvalg, men en dårlig evne til å identifisere barn som har ADHD. Probable-terskelen ga betydelig lavere sensitivitet og 100 % spesifisitet.
Referansestandard er et viktig metodisk element i studier av diagnostisk nøyaktighet. I denne sammenhengen var DAWBA referansestandard i tre studier, K-SADS-PL i én studie, SNAP-IV i én studie og registerdata i én studie. Måleegenskapene ved DAWBA, K-SADS-PL og SNAP-IV er undersøkt i hver sin PsykTestBarn-artikkel (Brøndbo & Martinussen, 2013; Kornør & Bøe, 2011; Kornør & Skarphedinsson, 2016). Basert på hva vi vet om den diagnostiske nøyaktigheten for DAWBA er det grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor egnet dette instrumentet er som referansestandard. Vår begrensete kunnskap om den diagnostiske nøyaktigheten ved K-SADS-PL-baserte diagnoser gjør at psykometristudier med K-SADS-PL som referansestandard også må tolkes med varsomhet. Måleegenskapene ved SNAP-IV er overhodet ikke dokumentert for den norske versjonen (Kornør & Bøe, 2011). SNAP-IV bør derfor ikke brukes som referansestandard. Registerdataene i den danske studiene er også problematiske som referansestandard fordi vi ikke vet hvor gode de er. For å oppsummere har vi mangelfull kunnskap om disse instrumentene i en norsk sammenheng.
Den største styrken ved SDQ-algoritmen er at den omfatter data fra to eller flere informanter. Barn oppfattes forskjellig av forskjellige personer rundt dem, og de viser ofte forskjellige sider av seg i ulike sammenhenger. Ved å innhente informasjon fra så mange kilder som mulig får vi et mer helhetlig bilde av barnets symptomer. SDQ-algoritmen er imidlertid basert på britiske normer, som avviker noe fra norske gjennomsnittsskårer (Kornør & Heyerdahl, 2013, 2014). Det er vanskelig å uttale seg om hvilke konsekvenser det får for den diagnostiske nøyaktigheten ved SDQ-algoritmen.
Med forbehold om usikkerheten knyttet til referansestandarden som er benyttet i studiene og normgrunnlaget, har SDQ-algoritmen god evne til å identifisere barn med og uten noen psykisk lidelse, ADHD og atferdsforstyrrelse i selekterte utvalg. Algoritmen har dårlig evne til å identifisere barn med emosjonelle forstyrrelser. I befolkningsbaserte utvalg kan SDQ-algoritmen med stor sannsynlighet korrekt utelukke ADHD, mens den har dårlig evne til å påvise ADHD. Vi vet ikke hvordan algoritmen fungerer på andre diagnosekategorier i befolkningsbaserte utvalg. For å få bedre kunnskap om SDQ-algoritmens diagnostiske nøyaktighet trenger vi studier som bruker en referansestandard med gode måleegenskaper.
Referanser
Aasheim, R. (2012). Psykisk helse blant barnevernsbarn: en studie av psykiske vansker målt med kartleggingsverktøyet Strengths and Difficulties Questionaire. [Bergen]: HEMIL-senteret, Det psykologiske fakultet, [Universitetet i Bergen].
Brøndbo, P. H. & Martinussen, M. (2013). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Development and Well-Being Assessment (DAWBA). PsykTestBARN, 3(2).
Brøndbo, P. H., Mathiassen, B., Martinussen, M., Heiervang, E., Eriksen, M., Moe, T. F. et al. (2011). The strengths and difficulties questionnaire as a screening instrument for norwegian child and adolescent mental health services, application of UK scoring algorithms. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 5(32). doi: http://dx.doi.org/10.1186/1753-2000-5-32
Ekornås, B., Heimann, M., Tjus, T., Heyerdahl, S. & Lundervold, A. J. (2011). Primary school children's peer relationships: Discrepancies in self-perceived social acceptance in children with emotional or behavioral disorders. Journal of Social and Clinical Psychology, 30(6), 570-582. doi: http://dx.doi.org/10.1521/jscp.2011.30.6.570
European Federation of Pscyhologist Association (EFPA). (2008). EFPA Review model for the description and evaluation of psychological tests: Test review form and notes for reviewers (3.42 utg.): EFPA.
Ford, T., Hutchings, J., Bywater, T., Goodman, A. & Goodman, R. (2009). Strengths and Difficulties Questionnaire Added Value Scores: evaluating effectiveness in child mental health interventions. The British Journal of Psychiatry, 194(6), 552-558. doi: 10.1192/bjp.bp.108.052373
Goodman, A., Lamping, D. L. & Ploubidis, G. B. (2010). When to use broader internalising and externalising subscales instead of the hypothesised five subscales on the Strengths and Difficulties Questionnaire (SDQ): data from British parents, teachers and children. Journal of Abnormal Child Psychology, 38(8), 1179-1191. doi: 10.1007/s10802-010-9434-x
Goodman, R. (1997). The Strengths and Difficulties Questionnaire: A Research Note. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 38(5), 581-586. doi: 10.1111/j.1469-7610.1997.tb01545.x
Goodman, R., Ford, T., Richards, H., Gatward, R. & Meltzer, H. (2000). The Development and Well-Being Assessment: description and initial validation of an integrated assessment of child and adolescent psychopathology. Journal of Child Psychology and Ppsychiatry, and Allied Disciplines, 41(5), 645-655.
Goodman, R., Renfrew, D. & Mullick, M. (2000). Predicting type of psychiatric disorder from Strengths and Difficulties Questionnaire (SDQ) scores in child mental health clinics in London and Dhaka. European Child and Adolescent Psychiatry, 9(2), 129-134.
Hanssen-Bauer, K., Heyerdahl, S. & Eriksson, A. S. (2007). Mental health problems in children and adolescents referred to a national epilepsy center. Epilepsy and Behavior, 10(2), 255-262. doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.yebeh.2006.11.011
Harter, S. (1985). Manual for the self-perceptin profile for children. Denver: University of Denver.
Hysing, M., Elgen, I., Gillberg, C., Lie, S. A. & Lundervold, A. J. (2007). Chronic physical illness and mental health in children. Results from a large-scale population study. Journal of Child Psychology and Psychiatry and Allied Disciplines, 48(8), 785-792. doi: http://dx.doi.org/10.1111/j.1469-7610.2007.01755.x
Hysing, M., Elgen, I., Gillberg, C. & Lundervold, A. J. (2009). Emotional and behavioural problems in subgroups of children with chronic illness: Results from a large-scale population study. Child: Care, Health and Development, 35(4), 527-533. doi: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2214.2009.00967.x
Kaufman, J., Birmaher, B., Brent, D., Rao, U., Flynn, C., Moreci, P. et al. (1997). Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School-Age Children-Present and Lifetime Version (K-SADS-PL): initial reliability and validity data. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 36(7), 980-988. doi: 10.1097/00004583-199707000-00021
Kornør, H. & Bøe, T. (2011). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Swanson, Nolan og Pelham vurderingsskala for lærere og foreldre - versjon IV (SNAP-IV). PsykTestBarn(1), 4.
Kornør, H. & Heyerdahl, S. (2013). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Strengths and Difficulties Questionnaire, selvrapport (SDQ-S). PsykTestBARN(2), 13.
Kornør, H. & Heyerdahl, S. (2014). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Strengths and Difficulties Questionnaire, lærerrapport (SDQ-T). PsykTestBARN(2), 14.
Kornør, H. & Skarphedinsson, G. Á. (2016). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School-Aged Children: Present and Lifetime Version (6-18) (Kiddie-SADS-PL). PsykTestBARN(1), 12.
Lehmann, S., Heiervang, E. R., Havik, T. & Havik, O. E. (2014). Screening foster children for mental disorders: Properties of the strengths and difficulties questionnaire. PLoS ONE, 9(7). doi: http://dx.doi.org/10.1371/journal.pone.0102134
Oellingrath, I. M., Svendsen, M. V. & Hestetun, I. (2014). Eating patterns and mental health problems in early adolescence--a cross-sectional study of 12-13-year-old Norwegian schoolchildren. Public Health Nutrition, 17(11), 2554-2562. doi: http://dx.doi.org/10.1017/S1368980013002747
Posserud, M. B., Ullebø, A. K., Plessen, K. J., Stormark, K. M., Gillberg, C. & Lundervold, A. J. (2014). Influence of assessment instrument on ADHD diagnosis. European Child and Adolescent Psychiatry, 23(4), 197-205. doi: http://dx.doi.org/10.1007/s00787-013-0442-6
Rimvall, M. K., Elberling, H., Rask, C. U., Helenius, D., Skovgaard, A. M. & Jeppesen, P. (2014). Predicting ADHD in school age when using the Strengths and Difficulties Questionnaire in preschool age: A longitudinal general population study, CCC2000. European Child & Adolescent Psychiatry, 23(11), 1051-1060. doi: http://dx.doi.org/10.1007/s00787-014-0546-7
Swanson, J. M., Kraemer, H. C., Hinshaw, S. P., Arnold, L. E., Conners, C. K., Abikoff, H. B. et al. (2001). Clinical Relevance of the Primary Findings of the MTA: Success Rates Based on Severity of ADHD and ODD Symptoms at the End of Treatment. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 40(2), 168-179. doi: 10.1097/00004583-200102000-00011
Ullebø, A. K., Posserud, M. B., Heiervang, E., Gillberg, C. & Obel, C. (2011). Screening for the attention deficit hyperactivity disorder phenotype using the strength and difficulties questionnaire. European Child and Adolescent Psychiatry, 20(9), 451-458. doi: http://dx.doi.org/10.1007/s00787-011-0198-9
