Måleegenskaper ved den norske versjonen av Beck Depression Inventory, versjon II (BDI II)

Innledning

Beck Depression Inventory 2. utgave (BDI II) er en selvvurderingsskala med 21 ledd som måler grad av depresjon hos ungdom over 13 år og voksne. BDI II ble utgitt i 1996 og er en revidert utgave av det opprinnelige Beck Depression Inventory fra 1961. Hvert ledd i skalaen beskriver et symptom på depresjon, og respondenten blir bedt om å velge hvilket av fire utsagn som best beskriver i hvilken grad han/hun har opplevd det aktuelle symptomet de siste to ukene. Beskrivelsen kan skåres på en skala fra 0 til 3, hvor 0 betegner fravær av symptomet (Beck, Steer & Brown, 1996). Alle leddene summeres og sumskåren kan kategoriseres i fire kategorier; ingen, mild, moderat og alvorlig depresjon. Cutoff skårene for disse kategoriene er basert på amerikanske normer. Den engelskspråklige versjonen av BDI II har god indre konsistens, test-restest reliabilitet og god divergent og konvergent validitet (Beck, Steer& Brown, 1996). BDI II ble oversatt til norsk gjennom en tilbakeoversettelsesprosedyre. BDI II finnes på norsk i papirutgave, og Pearsson Assessment har rettighetene til den norske utgaven.

Kompetansekrav for bruk av BDI II er lege, psykolog eller psykoterapeut. Skalaen kan administreres av andre yrkesgrupper, men tolkning av skårer må gjøres av en person som fyller kompetansekravet.

Metode

Resultater

Litteratursøk

Middelverdier

Tabell 1. Total BDI gjennomsnittskåre (Mean) og standardavvik (SD) i norske populasjoner

Normer

Aasen rapporterte forekomster av forskjellige grader av depresjon, basert på amerikanske terskelverdier (Mild: 14-19, Moderat: 20-28, Alvorlig: 29-63). Det så ut til at depresjonsforekomstene lå noe lavere i studentpopulasjonen enn i den generelle populasjonen, men dette var ikke testet statistisk (Tabell 2).

Validitet 

Konvergent validitet ble undersøkt blant studenter (N = 303) ved å korrelere BDI II med ZungSelf-Report DepressionScale (Zung SDS; Zung, 1965) (r = 0,71) og depresjonsskalaen i Revised Symptom Checklist 90 (SCL 90-R; Derogatis, 1983)(r = 0,84). Divergent validitet ble undersøkt ved å korrelere BDI II Beck Anxiety Inventory (BAI; Beck & Steer, 1993) (r = 0,67) og psykotisismeskalaen i SCL 90-R (r = 0,61). Sammenhengen mellom BDI II og andre selvrapporteringsmål på depresjon var her signifikant sterkere enn sammenhengen med selvrapporterte psykotiske symptomer, men ikke signifikant sterkere enn egenrapporterte angstsymptomer (Aasen, 2001).

Som et mål på begrepsvaliditet gjorde Aasen (2001) en konfirmatorisk faktoranaylse som fant flere modeller som ga en tilfredsstillende fit. Den som til slutt ble foretrukket var en modell med tre ulike underfaktorer; negative holdninger, prestasjonsvansker og somatiske plager. Denne faktorstrukturen har også blitt rapportert i en amerikansk faktoranalyse (Osman et al., 1997). Spørsmålet om tap av seksuell interesse var vanskelig å plassere innen denne faktorstrukturen. At tap av seksuelle interesse er vanskelig å plassere i en faktorstruktur er også kjent fra den engelske utgaven av BDI II (Beck, Steer & Brown, 1996).

Reliabilitet

Indre konsistens var svært god (α = 0,91) for normalgruppen og god (α = 0,86) for studentgruppen. Tre ukers test-retest reliabilitet blant studenter var god (r = 0,77) (Aasen, 2001). Den svenske studien rapporterte også om svært god indre konsistens (α = 0,90) (Holländare et al., 2010).

Diskusjon og konklusjon

BDI II er et mål på depressive symptomer som er mye brukt i internasjonal forskning og har solid dokumentasjon på gode psykometriske egenskaper. Av psykometriske egenskaper for den norske utgaven er det reliabilitet i form av indre konsistens og test-retest som er best undersøkt, og her fremstår BDI II som et reliabelt instrument. Selv om det fra et psykometrisk synspunkt er ønskelig med høy indre konsistens, drøfter Aasen (2001) hvorvidt høy indre konsistent  er ønskelig for et mål på depresjon. Siden depresjon er et mangefasettert fenomen vil skalaer med høy indre konsistens kunne kritiseres for å være for smale mål på depresjon, og det vil være en kritikk som vil kunne rettes også mot den norske versjonen av BDI II.

I tillegg til reliabilitet er også konvergent og divergent validitet sett i relasjon til andre selvrapporteringsskjema undersøkt og funnet stort sett adekvate i normalpopulasjoner. BDI II skårer imidlertid høyt på sammenheng med andre selvrapporteringsmål på angst. Den høye korrelasjonskoeffisienten mellom BDI II og BAI-skårer må ikke nødvendigvis tolkes som svak diskriminant validitet, men kan reflektere at angst og depresjon er nært beslektede fenomener som forventes å korrelere høyt (Clark & Watson, 2006; Tyrer, 2001). De høye korrelasjonene kan imidlertid også være et uttrykk for svak diskriminant validitet.

Et kjent problem med selvrapporteringsskjemaer for depresjon er at de ofte er lite egnet til å skille personer som har midlertidige psykiske stress-symptomer, fra personer som har en underliggende depressiv lidelse (Coyne, 1994). Midlertidige stressymptomer går ofte over av seg selv uten behandling eller krever enklere psykososiale intervensjoner. Depresjon er derimot behandlingsgstrengende og noen ganger en alvorlig tilstand. Hvor egnet BDI II er til bruk i screening for depresjon og hvor godt BDI II skiller mellom ulike alvorlighetsgrader av depresjon er ikke undersøkt for den norske utgaven. For å undersøke dette måtte skårer fra BDI II blitt sammenlignet med resultater fra kliniske intervjuer, noe som ikke har blitt gjort. De viktigste spørsmålene omkring klinisk nytteverdi er dermed ikke undersøkt ved den norske utgaven.

BDI II fremstår altså i norsk utgave som et kartleggingsskjema som har grunnleggende gode måleegenskaper men de viktigste spørsmålene for klinisk bruk av BDI II på norsk er uavklarte. Måleegenskapene ved BDI II i den norske ungdomspopulasjonen er ikke dokumentert.

Referanser